Hagen vår i april...

Besøk fra Istanbul.

Karatas ved Middelhavet.

Venner møtes i Karaisale

Fornøyde puser i Kizkalesi

Da alle pusene rundt bordet vårt (fem stk) hadde fått masa seg til hele kyllingmiddagen min var det vask og hvil!!!!

Catwalk 2010.

Hobbit med sko.

Hobbiter er eventyrlige figurer som er relativt like mennesker.

Hobbiter er på størrelse med barn i småskolen (omtrent 1-1,2 meter høye) og har store hårete føtter. Derfor bruker de sjelden sko.

Hobbiter er glade i god mat og har lett for å bli runde over magen. De spiser middag to ganger om dagen dersom det lar seg gjøre.

Desverre stengt!!

Kjekkas

Det er mange som må svelge kameler. De må svelges hele, og er enklest å få ned hvis de tas med hårene. Kamel er også godt å ha på grøten, da er det bare et finmalt brunt pulver som smaker godt. De spiser også unger på 1-5 års alderen, så husk på det neste gang du spiser kamel på grøten kan det hende du spiser ett "lite" barn i tilegg.
"sitat"

Akkurat som i Flintstones!

Kappadokia ser mer ut til å tilhøre en tegneserieverden enn virkeligheten - men virkelig er det! Vind og vann har sammen formet vulkansk aske til et landskap laget av luftige marengs. Her ligger det hule sukkertoppsfjell der folk parkerer bilene sine foran grotten og går inn i huset til sin sofa og sin TV.

Stemorsblomstring i Adana.

Her står vi nå i flokk og rad.

Mere Sabanci Mosque.

Sabanci Central Mosque

Sykkeltur på 1.Påskedag er ikke så vanlig, men når temperaturen blir 25 grader utpå dagen er det helt ok.

I dag gikk turen ned til en park som omkranser den største moskeen i Adana, også en av de største i Tyrkia. Den sto ferdig i 1998 og ble bygd av en kjent forretningsmann i Tyrkia, med navnet Sakip Sabanci. Han døde i 2004, 71 år gammel.

Faren var handelsmann og Sabanci gikk inn i farens firma. Han hadde i alt 64 firma rundt om i landet og var innvolvert i tekstil, mat, turisme, papir, biler, kjemikalier, tobakk, sement, forsikring og bank.

Utsikten fra huset vårt

Sauer og kuer og esler er ålreite dyr.

Gjestfrihet

En dag vi var ute og kjørte, stoppa vi på en fin liten avkjøring. Vi hadde med oss kaffe og niste (akkurat som i Norge) og satte oss på en liten fjellknaus.
Det var flere folk som var der for tyrkerne elsker picnic. På ettermiddager og fridager er alle ute for å nyte medbrakt kaffe og te og de griller og koser seg.
Vi satt der og såg på den fine utsikten da kom det en ung gutt bort til oss, kanskje tolv tretten år. Han fortalte på engelsk hva han het og han spurte hva vi hette. Det kom også spørsmål om hvor vi kom fra og hvorfor vi var her.
Han kunne ikke mye engelsk og han tenkte seg godt om for hvert ord han sa. Han ønska oss velkommen til Tyrkia og hadde med appelsin som vi fikk. Han var på tur med familien og de hadde også stoppa for å ta seg litt mat. Alle vinka og ønska oss en fin dag.

Overalt vi kommer hilser folk oss velkomne og håper at vi vil trives i Adana.

Er det noen av våre nye landsmenn i Norge som opplever det samme tro?